En ærlig reise gjennom skuffelse, ensomhet og håp – og hva som skjer når vi ikke gir opp drømmen, selv om det koster mer enn vi hadde trodd.
Når drømmer møter motstand – og vi velger å stå i det
Å følge en drøm er ikke bare lidenskap og driv. Det er også tvil, stillhet, økonomi, kropp, motstand – og følelsen av å stå alene med noe som betyr alt. I det siste har jeg kjent på en nedtur. Jeg har vært syk, energien har vært lav og økonomien har vært presset. Det jeg trodde skulle være et steg fremover – oppstart av privattimer med treneren min – måtte jeg utsette fordi jeg ikke har fått inn dette gjennom Spleis. Nå prøver jeg igjen, og håper å samle inn 6500 kr for å kunne starte prosessen med Jazzy og få ferdig koreografien. Men dette innlegget handler om mer enn penger.
Det handler om hvordan det føles å stå i motgang – og hva som skjer inni oss når vi prøver så hardt, men likevel møter stillhet, stopp eller skuffelse.
Skuffelse - Fordi jeg fortsatt har håp
Skuffelse kommer ofte når det vi håper skal skje, ikke skjer.
Jeg hadde håpet på mer respons. På at flere skulle se hva jeg står i, og støtte meg. Når det ikke skjer, gjør det vondt. Ikke fordi jeg mener noen skylder meg noe, eller forventer at de skal det – men fordi jeg har investert meg selv følelsesmessig. Det er viktig å forstå at skuffelse ikke er et tegn på svakhet. Det er et tegn på at noe betyr noe. At jeg faktisk bryr meg. Hadde jeg ikke hatt tro på drømmen, ville jeg ikke blitt skuffet. Så jeg prøver å møte den følelsen med respekt – i stedet for å skamme meg over den. Skuffelse kan også være et slags tap. Ikke bare av det vi ønsket oss, men av et lite stykke håp. Og håp er en viktig drivkraft. Når det blir borte, må vi minne oss selv på at vi fortsatt kan bygge det opp igjen – litt etter litt.
Har du også kjent på skuffelse når noe du bryr deg om ikke
blir møtt slik du håpet?
Ensomhet - når man føler seg usynlig
Jeg har kjent på ensomhet i denne prosessen. Den typen ensomhet som ikke handler om alltid å være alene fysisk, men om å føle at det som betyr noe for meg ikke blir sett eller delt. Vi mennesker er flokkdyr. Vi er laget for å bli speilet, anerkjent og støttet. Når vi ikke får det, tolker hjernen det som fare. Den roper: “Du står alene. Ingen bryr seg.” Og da kommer uro, tristhet – og i mitt tilfelle, en tung stillhet. Noe av dette henger sammen med gamle mønstre. Ensomhetsfølelsen er ikke en ny følelse hos meg, men den viser seg ikke like ofte som før. Men mer merker at den er aktiv nå, og det føles litt sårt. Jeg vet det er mitt ansvar å jobbe med denne følelsen, og jeg gjør
det – men det er også helt normalt å bli trigget. Det er en del av prosessen
med å vokse. Og ja, det gjør ekstra vondt når det er de nærmeste som er
tausest. Ikke fordi jeg forventer store ord eller handlinger, men fordi det er
nettopp deres stillhet som merkes aller mest.
Jeg ønsker ikke å forvente noe av noen egentlig – jeg vet at alle har sitt. Men når de man håper skal være nærmest står mest stille, blir man ekstra alene med noe som betyr alt. Da handler det også om å lære seg å godkjenne at støtte ikke alltid kommer der man ønsker – og å la det gå.
Har du noen gang følt deg alene midt i noe som betyr alt for deg?
Det er ikke lett, og det er fortsatt noe jeg jobber med. Men jeg prøver å møte det med forståelse, både for andre og for meg selv.
Frykt - for å miste det jeg drømmer om
Når økonomien er trang, når kroppen svikter, og når jeg ikke klarer å få i gang ting som skulle vært i gang for lengst, kommer en annen følelse snikende: frykten. Frykten for at det ikke skal gå. Frykten for at jeg må gi opp drømmen. Frykt er kroppens måte å beskytte oss på. Den vil ha oss tilbake til trygt, forutsigbart. Men drømmer bor ikke i trygt og forutsigbart – de bor i risiko, sårbarhet og satsing. Så jeg jobber med å møte frykten min som en følgesvenn, ikke en fiende. Jeg kan lytte – men jeg trenger ikke la den styre.
indre kritikk - stemmen som tviler på deg
Noen ganger er det ikke verden der ute som holder meg igjen – men stemmen inni meg. Den som hvisker: “Du er for gammel.” “Du burde vært
lenger nå.” “Du bør bare gi deg” Denne indre kritikeren kan være sterkere enn all ytre motstand. Den tapper meg for mot, og får meg til å tvile på om jeg i det hele tatt vil klare dette. Men jeg har begynt å gjenkjenne den for det den er: et gammelt mønster, skapt av tidligere erfaringer, som prøver å beskytte meg – men på en måte som holder meg tilbake. I stedet for å slåss mot den, prøver jeg å møte den med nysgjerrighet. Jeg spør: “Hva trenger du?” Og så minner jeg meg selv på sannheten: Jeg er ikke for sent ute. Jeg er på vei. Og jeg gjør dette fordi det betyr noe.
Har du også en indre stemme som tviler?
Hva sier den – og hva ville du sagt til en venn som tenkte det samme?
Prokrastinering - ikke latskap, men beskyttelse
Jeg har utsatt å kontakte sponsorer, selv om jeg vet det er viktig. Jeg har utsatt ting som kunne hjulpet meg fremover. Og med det kommer gjerne selvkritikk: “Hvorfor gjør jeg ikke bare det jeg vet jeg må?”
Men prokrastinering handler sjelden om latskap. Det handler ofte om beskyttelse mot ubehag. Hvis noe kjennes overveldende, skummelt eller hvis vi frykter avvisning, velger hjernen vår det trygge – utsettelse.
Den sier: "Vi gjør det senere – når vi føler oss klare."
Problemet er at den “klare dagen” sjelden kommer. Så det jeg må gjøre, er å handle før jeg føler meg klar. Et lite skritt. En melding. En kontakt.
Jeg minner meg selv på at jeg ikke trenger å fikse alt – bare gjøre én ting.
Hva pleier du å gjøre når du vet hva du burde gjøre – men ikke klarer å begynne?
Kroppen og sinnet - sammen i alt
Jeg har jobbet med blokkeringer i bekkenområdet – et sted som handler om trygghet, stabilitet og livskraft. Nå har jeg klart å gjøre spagaten igjen. Det høres kanskje banalt, men for meg er det stort. For når kroppen åpner seg, åpner sinnet seg også. Dette minner meg om noe viktig: følelser bor i kroppen. Hvis jeg tar vare på den, lytter til den, og beveger den – får jeg tilbake noe mentalt også. Og når jeg er i bevegelse, husker jeg hvem jeg er – og hvor jeg skal. Og jeg lover at jeg skal gjøre alt jeg kan for å gjennomføre selv om følelsene og økonomi står i veien akkurat nå.
Hva jeg gjør nå?
Jeg prøver å møte meg selv med varme – ikke dom. Jeg jobber med å:
- Akseptere følelsene som kommer, og la dem være der uten å ta over
- Handle, selv i små steg: én melding, én telefonsamtale
- Be om hjelp uten skyld, men med åpenhet
- Sette på musikk og bevege kroppen, ikke for å prestere, men for å kjenne at jeg lever
- Minne meg selv på hvorfor jeg startet, og hva dette betyr for meg
- Være ærlig med meg selv – og gi meg selv pauser uten å kalle det svakt
Til deg som leser
Jeg vet også at dette er min drøm – ikke alles. Men jeg har sagt det helt fra starten: Jeg klarer ikke dette alene. Jeg ønsker bare å dele reisen, og kanskje vekke noe gjenkjennelig i andre. Vi er ikke skapt for å stå alene.
Jeg har ikke familien min i nærheten, og selv om jeg har folk jeg kjenner på trening og i dansemiljøet, er jeg mye hjemme alene. Jeg har ikke en partner å dele tanker og bekymringer med. Og det er i disse rommene mellom menneskemøtene at ensomheten får plass. Ikke alltid høylytt – men alltid merkbar. Jeg vet at mange har sitt å stri med, og at livet er krevende for mange nå. Kanskje nettopp derfor kjennes den støtten jeg faktisk får ekstra verdifull – fordi den kommer fra et ekte sted, ikke fordi noen føler at de må.
Kanskje du også kjenner igjen noe av dette? Kanskje du har
utsatt noe viktig, kjent deg alene, eller vært redd for at du ikke kommer i
mål? Da håper jeg dette innlegget kan gi deg noe: innsikt, forståelse, eller
bare en liten påminnelse om at vi ikke er alene. Du trenger ikke gå hele veien alene. Vi trenger ikke være sterke hele tiden. Vi blir trigget fordi vi bærer noe fra før. Men det betyr ikke at vi er ødelagt. Det betyr bare at vi er mennesker som prøver. Du er ikke alene. Ikke jeg heller, jeg vet jo det innerst inne!
Takk for at du går litt av veien sammen med meg.
Amelia
