Hva kreves for å danse solo i VM i Bachata? En innsikt i kriteriene, utfordringene og hva som må til for å stå alene på scenen – uten partner, men med fullt ansvar for hver bevegelse.
Å danse solo i VM i Bachata – En reise i kunstnerisk frihet, frykt og mestring
"Alt du noen gang har ønsket deg, ligger på den andre siden av frykt."
– George Addair
En overveldende, men magisk opplevelse
Å stå alene på scenen i et verdensmesterskap er en av de mest skremmende – og samtidig mest magiske – opplevelsene jeg kan forestille meg. Tanken på at jeg i desember skal konkurrere i Solo-kategorien i VM i Bachata føles både uvirkelig og overveldende. Dette er min første reise mot noe så stort, og selv om jeg fortsatt har tid til å forberede meg, vet jeg at hver dag frem mot mesterskapet vil være avgjørende.
Har du noen gang stått overfor en utfordring som både skremmer og fascinerer deg på samme tid?
Ingen partner – Bare meg og scenen
Å danse Solo betyr at alt avhenger av meg. Det finnes ingen partner å støtte seg på, ingen å dele ansvaret med – bare meg, musikken og scenen. Jeg må eie hvert steg, hver bevegelse og hver følelse jeg ønsker å formidle.
Dommernes blikk – Hva som vurderes
I konkurransen vurderes jeg på flere kriterier:
- Takt og timing må være presise.
- Musikaliteten må skinne gjennom.
- Teknikken må være ren.
- Koreografien må være både kreativ og krevende.
Men det handler ikke bare om å danse. Jeg må klare å fange publikums oppmerksomhet, skape en forbindelse og formidle en historie som føles ekte.
Frykten som lurer i bakgrunnen
Men jeg skal være ærlig – det skremmer meg. Det å stå helt alene på scenen med alle øyne rettet mot meg er en intens utfordring. Tankene sniker seg inn: Hva om jeg glemmer en del av koreografien? Hva om jeg ikke klarer å formidle det jeg vil? Nervene før jeg går på scenen kommer til å være til stede, det vet jeg allerede nå.
Når frykt blir til drivkraft
Samtidig er det nettopp denne følelsen som gjør reisen så verdifull. Når musikken starter, forsvinner alt annet. Frykten blir til energi, spenningen blir til drivkraft. Kroppen tar over, og plutselig handler det ikke lenger om teknikk eller bedømmelse – men om å være til stede i øyeblikket.
Hvorfor valgte jeg å danse solo?
Jeg kunne ha konkurrert i en duo eller med en partner, men det var noe med utfordringen i å stå helt alene på scenen som tiltrakk meg. Kanskje handler det om friheten – muligheten til å danse akkurat slik jeg føler musikken, uten å måtte tilpasse meg en annen persons bevegelser. Kanskje er det også et ønske om å bevise for meg selv at jeg kan.
Å følge en drøm – Uansett alder
Dans har alltid vært en stor del av livet mitt, men dette er første gang jeg setter meg en slik målrettet utfordring på internasjonalt nivå. Når jeg danser, føler jeg meg fri. Musikkens rytme, bølgene av bevegelser, følelsen av å være ett med musikken – det er en opplevelse som ikke kan beskrives med ord. Og nå får jeg sjansen til å vise nettopp dette på en scene foran verden.
Har du noen gang hatt en drøm du trodde var utenfor rekkevidde?
En drøm som føltes for stor, for krevende, eller kanskje for risikabel?
Å bryte ned "alderisme"
Men dette handler ikke bare om meg. Jeg vet at mange, spesielt i min alder, har lært å tro at det er for sent. At visse drømmer tilhører de unge. At det finnes en usynlig grense for hva vi "bør" gjøre når vi når en viss alder. Jeg nekter å akseptere det.
Aldersisme er en av de største begrensningene vi legger på oss selv – og på hverandre. Jeg vil vise at det aldri er for sent å utfordre seg selv, å vokse, å lære noe nytt, og å stå i rampelyset selv når verden sier at scenen tilhører de yngre.
Mer enn bare en konkurranse
For meg er denne reisen ikke bare en personlig utfordring, men også en mulighet til å inspirere andre til å følge sine egne drømmer, uansett hvor gamle de er. Det handler ikke om alder – det handler om vilje, lidenskap og mot til å gå for det man virkelig vil.
Øyeblikket som teller
Øyeblikket før musikken starter, når alt blir stille og jeg står alene på scenen – det er både skremmende og magisk. Men jeg vet at når jeg tar det første steget, er det ingen vei tilbake. Det er bare meg, musikken og historien jeg vil fortelle.
Reisen har akkurat begynt
Dette er min første reise mot noe sånt, og jeg vet at det kommer til å bli utfordrende. Men jeg vet også at det er i utfordringene vi vokser. Jeg gleder meg til denne reisen, og jeg gleder meg til å dele den med dere.
Når var sist du gjorde noe som virkelig utfordret deg? Noe som ga deg sommerfugler i magen, men som også vekket en gnist av spenning?
