Føler du deg lost i livet? Slik finner du mening og egenverdi

Om du føler deg «lost» i livet – du er ikke alene

Verdighet er å eie hele seg – også det som gjør vondt.

En ærlig refleksjon om skam, verdi og det å finne mening når livet kjennes uklart.

Til deg som tviler, som leter – og som trenger å høre at du allerede er nok.

187990192-1257576224645116-3584630707109926757-n-1-.jpg

Amelia Fjellvard

Når livet kjennes uklart

Hvis du noen gang har kjent at du ikke helt vet hvem du er lenger, eller hvor du er på vei, og kanskje har stått stille og tenkt: Hva er det jeg egentlig driver med? Eller kjent på den stille følelsen av at noe mangler, uten å klare å sette ord på hva det er, da er dette til deg.

For om du føler deg litt fortapt i livet, så vil du finne mening.

Kanskje ikke slik du trodde, og kanskje ikke på den måten du hadde planlagt, men du vil finne den. For et meningsfullt liv handler ikke om å bevise for deg selv eller andre at du er verdifull – det handler om å oppdage at verdien din allerede finnes, der du er, som du er.

Skam – en stille kraft i livet vårt

Skam er en del av så mange liv, og den har også vært en del av mitt.

Men underveis har jeg lært dette: Alt det jeg og familien min har gått gjennom – all kamp, all smerte og alle vanskelige perioder – har ikke bare vært ødeleggende.

Det har også vært steder hvor noe nytt ble skapt, hvor vi måtte tenke annerledes, og hvor vi utviklet styrke vi ikke visste vi hadde. Skam og smerte kan også være steder for vekst, selv om det ikke føles slik der og da.

Hva er egentlig verdighet?

Til deg som kjenner på mye skam, som føler deg lost, og som kanskje bærer på ting du helst skulle vært foruten:

Verdighet handler ikke om å slette det som har vært, eller om å bli en “ny” person uten spor av fortiden. Verdighet handler om å se hele historien din og si: Dette er også en del av meg.

Ikke med stolthet over alt som skjedde, men med stolthet over at du står her i dag.

Å eie alle deler av seg selv, også de som ikke passer inn i det perfekte bildet – det er verdighet for meg.

Kjærlighet – det som gjør at vi blir

Midt i alt finnes det kjærlighet, og noen ganger er det akkurat det som gjør at vi velger å bli og velger livet.

Det er en viktig erkjennelse at vi fortsatt er i stand til å gi kjærlighet og ta imot kjærlighet, og det er ikke en liten ting.

Så til deg som tviler: Hvis du fortsatt kan kjenne kjærlighet, da er det fortsatt noe der. Du er ikke ferdig. Du er nok, akkurat der du er, og ingen trenger å rømme for å være verdifull.

Hva prøver vi egentlig å forstå?

Hva er kjernen i alt dette, og hvordan kan et liv faktisk endre seg?

Det starter med dette: Å ta tilbake din egen verdi.

Språket vi lever i – og det vi sier til oss selv

Vi blir bombardert av språk hele tiden – gjennom reklame, politikk, systemer, forventninger og oppvekst. Så mye av dette språket river oss ned og får oss til å tro at vi ikke er gode nok, og ikke verdige nok.

Språk kan brukes til å kontrollere, men det kan også brukes til å frigjøre.

Og de ordene som kan hjelpe deg, de kan komme fra hvor som helst – fra en bok, et sitat, en samtale, noe noen sa til deg en gang, eller noe du leste eller hørte som traff deg.

Når ordene dine blir dine fiender

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere skammen jeg bar på, og noe av det tyngste var ikke bare det som hadde skjedd, men det jeg sa til meg selv.

“Jeg er ikke god nok.” “Jeg er ikke verdifull.” “Jeg får det ikke til.”

“Jeg er en fiasko.”

Når du sier disse tingene til deg selv lenge nok, så begynner du å tro på det.

Et konkret verktøy

Så hva gjør man da?

Man låner nye ord.

Finn setninger som gir deg noe, enten fra et sitat, en bok, en samtale eller et minne. Skriv dem ned, les dem igjen, spor dem og la dem bli en del av deg.

Du kan lære deg et nytt språk – måten du snakker til deg selv på.

Du kan ikke holde alt på én gang

Vi kan ikke holde flere følelser samtidig, og hvis du holder fast i smerte, så er det det du vil kjenne. Hvis du holder fast i selvkritikk, så vokser den.

Men for å slippe noe, må du gi det mindre plass.

Tenk på det som oppmerksomhet: Det du gir oppmerksomhet til, vokser, og det du vender deg bort fra, mister litt av grepet.

Jeg husker en erfaring som virkelig lærte meg dette. Jeg trodde jeg trengte å fokusere mer på meg selv, forstå meg selv og kjenne mer på min egen smerte. Men i stedet ble jeg utfordret til å gjøre det motsatte.

Å rette oppmerksomheten mot mennesker jeg hadde sterke følelser for, til og med de jeg var redd for eller kjente motstand mot. Spørsmålene handlet ikke om meg – de handlet om dem.

Og noe skjedde.

Tankene mine endret seg, og følelsene mine endret seg. Ikke fordi noe i meg ble presset bort, men fordi noe annet fikk plass.

Når vi holder vår egen smerte, lider vi mer. Når vi gir plass til andres, utvikler vi medfølelse, og etter hvert mister det gamle litt av taket.

Presset om å bli noe

Presset om å “bli noe” er nesten universelt, men det å kjenne på det presset kan faktisk være et godt tegn, fordi det betyr at det finnes mer i deg.

Problemet er at samfunnet gir oss ferdige svar, som “få en bedre jobb” eller “bli mer vellykket”.

Men hva om du heller spør: Hva er viktig for meg? Hva er mine verdier?

Lev i tråd med det – det du skylder deg selv, og de rundt deg.

Å ikke høre til

Følelsen av å ikke passe inn, eller å være annerledes, kan være tung å bære. Men underveis har jeg lært at den også har en verdi.

Den friksjonen du kjenner – uroen og følelsen av å stå litt på utsiden – er ikke bare et tegn på at noe er galt. Den kan også være et tegn på at du ikke ukritisk tar til deg alt rundt deg, men faktisk kjenner etter og stiller spørsmål.

Og det er der utvikling begynner.

Å ikke helt høre til kan være starten på å finne ut hvor du faktisk hører hjemme.

Den yngre deg – og det som skal videre

Tenk på den du en gang var, den yngre versjonen av deg, som en liten stein som treffer vannet. Den personen er starten, og du er ringene som sprer seg utover.

Men det stopper ikke med deg – det går videre.

Noe av det som virkelig kan endre perspektivet, er når vi løfter blikket fra oss selv og ser på de som kommer etter oss. De som fortsatt er formbare, og de som fortsatt kan slippe å bære det samme.

Hva ønsker du at de skal arve?

Noen ganger blir det tydelig at noe må brytes – gamle mønstre, gamle måter å tenke og føle på – ikke bare for vår egen del, men for de som kommer etter.

Når vi setter fokus der, på noe større enn oss selv, så skjer det noe med oss også. Vi begynner å ta valg som ikke bare handler om å overleve, men om å skape noe nytt.

Hva holder oss tilbake?

Ofte er det frykten for å bli ydmyket.

Men vi må normalisere det å feile, for å feile er ikke et nederlag – det er en nødvendig del av det å vokse som menneske.

Hva skylder vi hverandre?

Vi skylder hverandre vennlighet, nåde og oppmerksomhet.

Vi er allerede en gave, og når vi gir oss selv videre til andre – gjennom omsorg og handling – så gir vi også andre verdighet.

Et meningsfullt liv

Et meningsfullt liv handler ikke om å nå toppen. Det handler om å bygge noe, og så komme tilbake – til oss selv, til det som er ekte, til det som allerede finnes rundt oss, og til det vi så ofte tar for gitt.