Når alderen danser med meg – ikke mot meg
59 år og fortsatt nysgjerrig, lærende og helt på plass på dansegulvet.
Å være den eldste på dansegulvet kunne vært en hindring, men for meg er det blitt en styrke. Dansen gir meg frihet, stolthet og et varmt fellesskap.
Amelia Fjellvard
Når jeg er den eldste på dansegulvet – og elsker det
Jeg vet ikke helt når det skjedde, men plutselig innså jeg at jeg var blitt hun eldste på trening. Hun som kommer inn i salen og ser et hav av unge, sterke kropper som tar koreografien på første forsøk. Hun som må puste litt dypere, tenke litt mer, og som kjenner at kroppen krever litt mer oppvarming og bevissthet enn før — men uten de smerteproblemene mange på min alder ofte har.
Men vet du hva? Jeg elsker det. Alderen min gjør meg ikke mindre — den gjør meg tydeligere.
For det å være eldst i rommet har gitt meg et nytt perspektiv. Ikke et tungt, begrensende perspektiv – men et fritt. Et som handler om å tørre å være synlig, selv når man ikke er "standardalderen" for dans. Og et som minner meg om at jeg er mer enn bra nok, akkurat slik jeg er.
Å eie reisen sin
Jeg har aldri vært særlig god til å sitte på sidelinjen. Hvis livet gir meg en stol i hjørnet, reiser jeg meg og danser likevel.
Jeg danser ikke på tross av alderen min. Jeg danser med den. All erfaringen, alle overgangene, alle lagene av liv jeg har levd – alt dette gir meg en ro og en dybde som jeg kjenner i musikken. Kroppen min snakker et helt annet språk nå enn da jeg var 20. Og jeg har begynt å sette pris på det språket.
Samtidig krever det mot. Mot til å gå inn i et rom der nesten alle kunne vært barna mine. Mot til å se på speilet – og faktisk kjenne på stolthet. Når jeg ser meg selv danse, ser jeg en kropp som bærer et helt liv med bevegelse. Jeg ser styrke, uttrykk, musikalitet – og ja, jeg ser en kvinne som ser flott ut for alderen sin, fordi jeg velger å se nettopp det, med både stolthet og ydmykhet. Selvfølgelig har jeg øyeblikk der jeg ikke er helt der jeg ønsker å være, men i stedet for å mislike det, bruker jeg det som drivkraft. Det gjelder dansen også. Når jeg ser at noe ikke sitter helt, er det ikke et nederlag – det er en påminnelse om hvorfor jeg går på kurs. Jeg vil lære, utvikle meg, finjustere teknikken, forstå kroppen min enda bedre. Det får meg til å ta bedre vare på meg selv – huden, kroppen, energien, hele meg.
Har du noen gang sett deg selv med litt mer stolthet enn dagen før?
Sammenligningens stille fiende
Det er ikke egentlig sånn at alle andre tar ting fortere enn meg. Sannheten er at jeg ofte tar ting raskere enn de fleste – jeg lærer fort, jeg forstår bevegelser, og jeg har et godt treningsgrunnlag. Men det finnes alltid noen som tar det enda raskere, og det er dem jeg strekker meg etter. Det gir meg motivasjon, ikke press.
Jeg elsker den prosessen. Elsker å kjenne at jeg utvikler meg, at jeg utfordrer meg selv, at jeg kan vise – både for meg selv og for andre – at vi som er eldre også kan. For mange tror det ikke er mulig når de kommer litt opp i årene. Jeg liker å bevise det motsatte.
Og vet du hva som skjedde da jeg sluttet å sammenligne meg negativt?
Jeg ble friere. Mer til stede. Jeg danser bedre når jeg er snill med meg selv.
Hva skjer med deg når du slipper sammenligningen et øyeblikk?
Kroppen min – partneren jeg jobber med
Jeg har danset og trent et helt liv, og det merker jeg. Jeg har ikke vondt i knær, rygg eller hofter – noe jeg vet mange på min alder sliter med. Jeg er ikke en typisk 59‑åring i så måte. Kroppen min er sterk, vant til bevegelse, og bærer hele treningshistorien min med seg.
Men jeg merker også at ting endrer seg. Jeg blir fortere stiv hvis jeg ikke strekker ut. Jeg må være enda mer bevisst på mobilitet, restitusjon og kvalitet i teknikken. Det handler ikke om begrensninger, men om å jobbe smart og med respekt for en kropp som har tjent meg trofast i mange tiår.
Og det gjør meg faktisk takknemlig. For kroppen min er en partner i dansen – ikke et hinder.
Men jeg merker også småting som kommer litt oftere nå enn før: en skulder som fikk litt betennelse, en kappmuskel som ble øm, muskler som blir litt fortere slitne her og der, og en morgen våknet jeg til og med med skikkelig stiv nakke – sånn helt uten grunn, hehe. Det er sånne små påminnelser om at kroppen trenger mer omsorg nå, og at jeg må ta restitusjon like seriøst som trening.
Å være rollemodellen ingen snakker høyt om
Det tok tid før jeg innså dette, men når jeg står i salen eller på sosialdans, legger folk merke til meg. Ikke fordi jeg er eldst. Men fordi jeg viser at lidenskap ikke har utløpsdato.
Flere har faktisk sagt at de blir inspirert av å se meg trene. At det gir dem trygghet. At det gjør rommet varmere.
Jeg tror ikke de vet hvor mye det betyr å høre.
Sosialdans og det å eie sin plass
Sosialdans – spesielt i Oslo og andre store byer – er en helt egen verden. Det er fullt av unge, nydelige jenter i flotte kjoler, dristige topper og stramme tights. Jeg kunne helt fint valgt å stå litt i et hjørne og føle meg «utenfor». Men sannheten er: man får det ikke mer gøy enn man lager selv.
Så ja, kanskje jeg blir bedt opp litt mindre enn ungjentene. Men da tar jeg saken i egne hender. Jeg sørger for at jeg er god å danse med, og hvis få kommer til meg, så flyr jeg heller rundt og ber opp selv. Jeg nekter å stå stille bare fordi jeg er eldre enn majoriteten.
Jeg har også gjort et valg som gir meg enda mer frihet: jeg danser som fører. Det betyr at jeg kan danse så mye jeg vil – uansett. Når andre førere ser at jeg også fører, forstår de at jeg behersker dansen godt, og da åpner det seg alltid flere dører. Plutselig blir jeg bedt opp av både førere og følgere.
Det handler ikke om å konkurrere med de unge. Det handler om å eie plassen sin, vise trygghet og skape sin egen danseglede.
Har du noen gang kjent på følelsen av å høre til – midt i et rom fullt av mennesker?
Og kanskje er det akkurat dette som er poenget
Alder er bare et tall. Dansen er ekte.
Jeg står ikke bakerst i salen fordi jeg er eldst.
Jeg står der fordi jeg har en drøm som fortsatt vokser.
Og jeg er beviset på at lidenskap ikke har utløpsdato.
Så lenge jeg stiller på dansegulvet,
hører jeg hjemme der.
Takknemlig for dansemiljøet
Jeg hadde heller ikke kunnet gjøre denne reisen alene. Dansemiljøet har gitt meg så mye mer enn teknikk og bevegelser. Det har gitt meg varme, fellesskap, vennskap, latter og en følelse av å høre til. Det har gitt meg klemmer når jeg trengte det, inspirasjon når jeg var sliten, og glede på kvelder der jeg kanskje ville blitt hjemme. Jeg er så takknemlig for hver eneste person som har delt et dansegulv med meg – førere, følgere, pedagogene og alle som bare møter opp med et smil. De gjør livet mitt rikere, varmere og fullere. Jeg vil også gi en ekstra stor takk til Jazzy og teamet på DanceMore Academy. Det er der jeg danser mest akkurat nå, og Jazzy er den pedagogen jeg behøver - den som får meg til å vokse som danser på en måte jeg ikke trodde var mulig. Jazzy og teamet møter meg med støtte, profesjonalitet og tro på utviklingen min – hver eneste uke.
